Mange hundeeiere som tar kontakt spør om jeg kan si noe om hunden deres vil bli bra etter at de har vært på konsultasjon. Dette er et vanskelig spørsmål å svare på ettersom det er mange variabler som påvirker prognosen.Hvorvidt en hund blir bedre etter å ha vært på atferdskonsultasjon er i de aller fleste tilfeller avhengig av om hundeeieren setter inn de anbefalte tiltakene (Askew,  2003; Takeuchi et al,  2001). Å følge rådene som blir gitt kalles compliance. I hvilken grad hundeeier følger de rådene som blir gitt av atferdskonsulenten er avhengig av en rekke ting. Hundeeieren kan ha andre forventninger til atferdskonsultasjonen, behandlingen, diagnosen og prognosen som atferdskonsulenten gir dem. Hundeeieren kan tro at atferdsproblemet enkelt kan løses, men innser under konsultasjonen at behandlingen tar ukevis med daglig trening for å kunne se forbedringer.Prisen på konsultasjonen kan også ha en sammenheng med compliance. En høyere pris på konsultasjonen kan selektere for mer motiverte hundeeiere. Det er også mulig at hundeeier vil ha noe igjen for de pengene som er investert i konsultasjonen, og kunder kan også ha et inntrykk av at det er en sammenheng mellom pris og kvalitet.Compliance er viktig for at behandlingen skal bli suksessfull, og det er ikke uvanlig at mennesker ikke følger de råd som blir gitt av spesialister. Innenfor fysioterapi er det 45-60% (Sluijs et al, 1993) og 38-77% (Kirkesola, 2006) av pasientene som følger treningsprogram som de har blitt rådet til å følge. Fysioterapipasienter som ble gitt muntlig informasjon, ble demonstrert de ulike øvelsene og i tillegg fikk et skriftlig treningsprogram hadde høyere compliance (77%) enn de som ikke hadde fått noe skriftelig (38%) (Kirkesola, 2006).Askew (2003) beskriver fem stadier i en atferdskonsultasjon; den femte er “Compliance maximization”. Det er ulike årsaker til at hundeier ikke følger atferdskonsulentens råd, Askew (2003) beskriver disse slik:

• Har liten tro på atferdskonsulentens kompetanse

• Konkurrerende informasjon fra andre

• Treningen var for vanskelig for eieren

• Behandlingsopplegget var unaturlig for hundeeieren

• Behandlingsopplegget blir sett på som dårlig for hundens ve og vel

• Atferdsproblemet har sekundære årsaker

• Familiedynamikken

Men det kan være andre ting også. Det kan se ut til at en del hundeeiere ønsker å lære mer om hundens atferdsproblem enn virkelig å gå inn å endre hundens atferd (Frank and O’Connor, 2005). For at det skal være effektivt må treningsopplegget forklares godt og at det er tilpasset hundeeiers egne ferdigheter/kunnskaper, muligheter og kapasitet (Lindsay, 2001).Under en atferdskonsultasjon kan ulike råd bli møtt med skepsis hos hundeeier. For eksempel kan råd om å la hunden få måltider i stedet for appetittforing bli møtt med skepsis og motvilje. Det samme med rådet om å la hunden sove på et annet sted enn i sengen til eier. Dette kan være ting hundeeier ikke ønsker å endre eller ikke skjønner viktigheten av.Hundeeier kan også ha dårlige trenerferdigheter. Å lære en hundeeier med dårlige trenerferdigheter å endre på et atferdsproblem krever ofte mer enn en konsultasjon. Derfor vil samarbeid med en hundeskole eller en hundetrener være nyttig for de hundeeierne som trenger basiskunnskaper i hundetrening. Tilgjengeligheten på en hundetrener eller en hundeskole varierer rundt om i landet. Samtidig vil motivasjonen til hundeeier på å bruke tid og penger på å gå på et vanlig hundekurs variere.Det er få undersøkelser som er gjort for å kartlegge hundeeiers compliance mht atferdsproblemer. Hundeeiers compliance ser også ut til å variere med de ulike tiltak som er rådet (Blackwell et al, 2005; Sherman et al., 1996). Råd som er enkle å sette ut i livet har høyere compliance enn råd som er mer omfattende og vanskelige slik som f.eks. motbetinging og systematisk desensitisering (Sherman et al, 1966). Mange hundeeiere synes det er vanskelig å finne en annen person eller en hund som kan være figurant for dem under desensitisering eller motbetinging. Treningen kan også ta en del tid og kan være vanskelig. Hos hunder som viser aggresjon mot fremmede hunder varierte compliance fra 12,5% (ta på hunden munnkurv) til 88% (unngå utløsende situasjoner) (Sherman et al., 1996). Generelt ser det ut til at compliance ligger på omkring 60% (Lane and Bohn, 2005) i USA. For hunder som er redd for fyrverkeri ser det ut til at compliance ligger på ca. 70% i England (Levine, Ramos and Mills, 2005).

Oppfølging av hundeieren

Oppfølging av atferdskonsultasjonen er viktig av flere årsaker. Hundeeier kan føle seg mer forpliktet til å gjennomføre treningen, hundeeier kan få veiledning underveis og har mulighet til å stille spørsmål til treningen. Det er ikke uvanlig at atferdskonsulenter ikke tilbyr oppfølging etter atferdskonsultasjonen (Lindsay, 2001). Et annet problem er at hundeeier sjeldent møter opp på den oppsatte timen til oppfølging. Dette fører til at atferdskonsulenten må være aktiv for å holde kontakt med hundeeier.En oppfølgingstime gir hundeeier bekreftelse på at treningsprogrammet går bra, en justering av treningsopplegget eller videre informasjon om spørsmål hundeeieren har. Oppfølging av hundeeier er spesielt viktig om hundeeier skulle bidra med mer informasjon til atferdskonsulenten. Dette kan f.eks. være at hunden har blitt filmet alene hjemme eller at hundeeier har vært i kontakt med tidligere hundeeier eller oppdretter for å skaffe mer informasjon (Landsberg, 2003).Når medisinering er anbefalt er det også veldig viktig med oppfølging jevnlig (Landsberg, 2003). Vanligvis vil det være ønsket med oppfølging etter 2, 4 og 12 uker etter konsultasjonen (Landsberg, 2003). For atferdskonsulentens egeninteresse er det også nyttig å vite hvordan det går f.eks. ved å sende ut et skjema etter 6 uker. Oppfølging er også viktig i de tilfeller hvor det er flere ulike måter å behandle et atferdsproblem på eller hvor det har vært vanskelig å stille en diagnose (Landsberg, 2003).

Atferdskonsultasjonen

Gjennom en atferdskonsultasjon er det viktig å kartlegge atferdene til hunden, atferdshistorien til hunden (Hunthausen, 1994; Overall, 1997), motivere hundeeier, lære hundeeier om atferdsproblemet og hvordan hundeeier skal behandle problemet, kontrollere problemet og forhindre at atferdsproblemet får tilbakefall. Å ta atferdshistorien kan ta fra 30-90 minutter, og det er viktig for atferdskonsulenten å intervjue klienten på en slik måte at en ikke stiller ledende spørsmål (Hunthausen, 1994). Den type informasjon hundeeier gir til atferdskonsulenten vil variere med personlighet og atferd både hos hundeeier og atferdskonsulenten (Hunthausen, 1994). Det er også viktig å få informasjon om det miljøet hunden lever i og om hundens eier og familie.Vanligvis blir atferdskonsultasjoner arrangert på dyreklinikker, men noen atferdskonsulenter har egen praksis eller reiser hjem til hundeeier (Turner, 1997).Det er viktig at så mange som mulig i familien kan delta på atferdskonsultasjonen. Dette er fordi alle har noe å bidra med og har erfaring med hunden. Samtidig vil alle i familien få den samme informasjonen fra atferdskonsulenten og de kan stille spørsmål om det er noe de lurer på (Heath pers.comm, 2003).

Atferdskonsulenten

Et godt samarbeid med veterinær er viktig for å kunne avdekke om hunden har sykdommer eller smerter som er årsak eller medvirkende årsak til atferdsproblemet (Overall, 1997). I Norge er det få veterinærer som har inngående kjennskap til atferdsproblemer eller sammenhengen mellom sykdom og atferd (Moseng pers. med, 2006). Veterinærer foreskriver ofte “lykkepiller” uten at atferden er undersøkt eller at det er satt inn atferdsmodifiserende tiltak (Turner, 1997). På grunn av dette er det mulig at mange atferdsproblemer ikke får den rette behandlingen eller blir bedre.

Faktorer som påvirker prognosen (Landsberg et al, 2003 side 86)

God prognose

• Atferdsproblemet kan enkelt og greit diagnostiseres

• Alle stimuli kan lett identifiseres og kontrolleres

• Mildt problem med kort varighet

• Atferden er lite farlig

• Liten grad av opphisselse, det er lett å få hundens oppmerksomhet

• Lav motivasjon bak atferden Høy og uforutsigbar frekvens

• Lært atferdsproblem Sterkt arvelige faktorer, atferdene er godt kjent hos arten, hos rasen eller linjen

• Et enkelt problem Komplekst og flere atferdsproblem sammen

• Historisk sett en god prognose for dette atferdsproblemet

• Motivasjonen og mulighet hos familien til å trene er høy.

• God forståelse for og mulighet til å trene hunden

Dårlig prognose

• Atferdsproblemet eller bakenforliggende årsaken er lite forstått

• Vanskelig å finne, kontrollere og fjerne utløsende stimuli

• Omfattende og komplisert atferdsproblem med lang varighet.

• Atferden er farlig

• Høy grad av intensitet og alvorlighetsgrad

• Hunden har uhemmet atferd og gjort stor skade

• Høy grad av opphisselse, vanskelig å få hundens oppmerksomhet

• Hundeeier klarer ikke å generalisere forebyggende og behandlende teknikker til liknende situasjoner

• Atferdsmodifisernende teknikker har vært forsøkt uten resultat

• Hundeeier kan ikke forstå selve atferdsproblemet og prinsippene for behandlingen

• Hundeeier har vanskelig eller er lite villig til å behandle hunden

• Familien ønsker egentlig å omplassere eller avlive hunden

• Hundeeier har svake bånd til hunden

• Denne typen atferdsproblem responderer dårlig til vanlige tiltak

• Familien kommuniserer godt innad Kompleks familiesituasjon, familiemedlemmene kommuniserer dårlig med hverandre

Tidlig intervensjonHvor tidlig en setter inn tiltak etter at atferdsproblemet har oppstått ser ut til å være viktig. Blant hunder som ble behandlet for separasjonsproblemer ble 67,9 % bedre (Takeuchi, 2001). Men blant de som ble behandlet mindre enn et år etter at atferdsproblemet oppsto, ble 80% bedre. Blant de som ble behandlet for aggresjon mot eieren eller aggresjon mot fremmede mennesker ble 51.2 % og 67.5 % bedre. Hos de som ble behandlet under et år etter at atferdsproblemet oppsto hadde bedre suksessrate (Takeuchi, 2001).Dette kan være fordi hundeeiere kan være mer motivert for å trene hunden om atferdsproblemet har vart i kort tid. Men hunden kan også generalisere og intensivere atferdsproblemet mens tiden går (Takeuchi, 2001).Litteratur om atferdsproblemer hos hunder foreslår mange av de samme tiltakene for å endre atferdene til hunden (Askew, 2003; Hetts, 1999; Landsberg et al. 2003; Overall 1997; Podberscek et al. 1999), men det er veldig få studier som sier noe om hvilken effekt disse tiltakene har. Vanlige tiltak består i å unngå utløsende stimuli, lære hunden å sitte før den samhandler med eieren og øvelser hvor hunden skal lære å sitte og slappe av (Hetts, 1999; Landsberg et al. 2003; Overall 1997; Reisner, 1997). Disse vanlige tiltakene ser ut til å introdusere kontroll, og kontroll ser ut til å være en viktig faktor i forekomsten av problemer (Tillung 2006).Treningsprogrammet ”Learn to earn ” er ofte brukt som basistrening for hunder med atferdsproblemer. Og beskrives som et treningsprogram for å etablere kontroll over hunden (Tripps and Krebsbach, 2001; Campbell, 1998; McBride, 2006).Atferdsmodifiserende teknikker for å forbedre forholdet mellom hund og eier blir ofte brukt som en basis i behandlingen av atferdsproblemer (Overall, 1997; Campbell, 1999). Gjennom årene har det dukket opp flere fengene ord på teknikker som beskriver viktigheten av å ha kontroll over hunden og dens miljø. En av de beste måtene å gjøre dette på er å belønne hunden kun når den viser ønsket atferd. For eksempel kan du gi hunden godbiter, klapp og kos, lek, ut på tur osv – bare når den viser atferd som du ønsker.John Rogerson lagde et sett regler for hvordan du skulle samhandle med hunden når den ble behandlet for atferdsproblemer (Jørgensen, 2003). Mens “Learn to earn” og ”No such thing as a free lunch” , ble laget av William Campbell i 1972 som en enkel måte å kommunisere konseptet med forsterkning av ønsket atferd på, samtidig som en ikke forsterket uønsket atferd.Andre konsepter slik som “No casual interactions ” av Andrew Luescher (Horwitz and Landsberg, 2005) skulle lære eieren å kun gi hunden oppmerksomhet når den viste ønsket atferd og responderte på eierens ønsker.Karen Overall (1997) bruker uttrykket “deference training ” når hun fokuserer på at hunden skal lære å respektere eierens kommandoer som blir gitt for å få belønning. Deference trening kan brukes når du skal lære hunden til å sitte rolig og vente på at den skal motta en belønning. Ikke bare vil hunden bli mer rolig, men den lærer også hvilke atferder det lønner seg å vise og samhandlingen med eieren og familien blir mer forutsigbar.Enda en alternativ treningsmetode kalles “Nothing in life is free ” (NILIF) som ble presentert i 1982 av Borchelt and Voith (cited in Lindsay, 2001). Liknende teknikker er også nevnt I boken “Don’t Shoot the Dog” av Karen Pryor (1999) (cited by Horwitz and Landsberg, 2005).I hvilken grad ulike atferdsmodifiserende teknikker har effekt krever grundige undersøkelser. For eksempel har Cameron (1997) funnet at 88 % av hundene med dominansaggresjon ble bedre etter konsultasjonen, Askew (1996) rapporterte en forbedring på 88 % uavhengig av type atferdsproblem. Yeon (1999) rapporterte en forbedring på 84 % for hunder som ikke var husrene. Takeuchi (2001) rapporterte 46.8 % for hunder som var aggressive mot familiemedlemmer, 67,5% forbedring hos hunder som var aggressive mot ukjente mennesker 67,9% på hunder med separasjonsangst.Problemet er at de rapporterer at atferden blir bedre, men ikke hvor bra den ble. I en undersøkelse med hunder som hadde separasjonsangst, ble 27 % helt bra, mens 85% ble bedre i en eller annen grad (King et al, 2000).Ettersom det er veldig mange hunder som blir bedre, vil det være til liten nytte å si at behandlingen av atferdsproblemet var en suksess om hunden bare blir bedre. Derfor er det viktig å kartlegge i hvilken grad hunden blir bedre og det krever igjen detaljert informasjon evaluering av hundene i etterkant av behandlingen (Ward, 2003).Men, effekten av behandlingen har veldig mange variabler. I tillegg til hunden, er eieren og hele familien den viktigste faktoren. Det er de som trenger å forstå behandlingsopplegget og å gjennomføre det. Det er også viktig at ingen i familien saboterer treningen (Overall, 1997).Det er flere mulige resultater etter en atferdskonsultasjon (Heath pers.comm., 2003).:

• Hunden blir trent; hundeeier endrer hundens atferd slik at den er akseptabel.

• Hundeeier aksepterer ikke forekomsten av atferdsproblemet.

• Hundeeiers forventninger til hundens atferd er endret og hunden blir avlivet eller omplassert.

Overall (1997) beskriver fem viktige faktorer som påvirker behandlingen av atferdsproblemer.

1. Hvorvidt hundeeier gjennomfører anbefalte tiltak

2. Varigheten av atferdsproblemet

3. Hvordan atferdsproblemet har endret seg i forhold til miljøfaktorer

4. Atferdsendrende tiltak

5. Medisinske tiltak

Avlivning eller omplassering blir vurdert av noen eiere. Hundeeiere som får hunden sin gratis eller har betalt relativt lite for den, vil oftere velge å avlive (Frank and O’Connor, 2005) eller omplassere (Salman et al, 1998) hunden pga atferdsproblemer i forhold til hundeeiere som har betalt full pris for hunden. Blandingshunder er sannsynligvis oftere billige eller gratis sammenliknet med rasehunder. Majoriteten (68.3%) av hunder som er omplassert viser atferdsproblemer i løpet av den første mnd etter at de kom til en ny eier (Wells and Hepper, 2000) dette kan komme av at de hadde atferdsproblemer før de ble omplassert, eller at de utvikler atferdsproblemer, f.eks. separasjonsangst, som følge av omplasseringen. Omplasserte hunder har sammenliknet med andre hunder en større sannsynlighet for å utvikle atferdsproblemer. De utvikler også separasjonsproblemer oftere (Wells and Hepper, 2000).I Danmark var atferdsproblemer hovedårsaken til omplassering I 28,9% (Lund, 2001) av tilfellene, i USA var tallet 32% (DiGiacomo et al, 1998). Atferdsproblemer er årsaken til avlivning i 13.2-17.7% (Stead, 1982) i England, 15.6% (Lund and Sørensen, 1997) i Danmark og 18-19 % i Norge (Bakken, 1996) aggresjon var den mest vanlige årsaken til avlivning hos unge hunder (Bakken, 1996; Stead, 1982). Flesteparten av hundene som blir avlivet pga atferdsproblemer blir avlivet når de er mellom 1 og 2 år gamle. (Lund et al, 1996; Bakken, 1996) og det er også på denne alderen at de fleste atferdsproblemer utvikler seg.