Manimal

View Original

Hormonell påvirkning av atferd – Kastrering av hund

Gry Løberg

Kastrering av hunder er en følelsesmessig sak som veterinærer og atferdskonsulenter av og til anbefaler. I den forbindelse er mange i tvil om hvordan atferden til hunden blir påvirket. Det har i de siste årene blitt mer og mer vanlig å kastrere både som en del av behandling og forebygging av så vel sykdommer som atferdsproblemer.Kastrering er det å fjerne testiklene eller livmor og eggstokker. I dagligtale bruker mange ordet sterilisering om det å kastrere tisper, men sterilisering er ikke å fjerne de hormonproduserende organene – det er kun å fjerne hundens evne til reproduksjon ved f.eks å kutte over/snøre igjen sædlederen eller eggleder. Det er veldig ulik praksis mht kastrering i de ulike land. I USA og Canada er ca. 90-95% (Overall, 1997) av alle hunder kastrert. I England er 63,7% av hannhundene og 71,5% (APBC, 2005) av tispene kastrert, mens i Norge er ca 9,5% av alle hunder kastrert (Tillung, 2006; Løberg, 2006).Dyrevernloven § 13 skriver dette om kastrering:

Det er forbode å kastrera reinsbukk, gris, hund og fjørfe. Veterinær kan likevel kastrera reinsbukk, gris og hund når særlege bruksgrunnar gjer at det trengst.

Stortingsmelding 12 om dyrevelferd skriver dette om kastrering:Kap 6.2.19.7

Inngrep Dyrevernloven setter forbud mot å kastrere hunder, med unntak for bruksmessige og medisinske årsaker. Medisinske årsaker kan være testikkelkreft eller livmorbetennelse, og bruksmessige årsaker kan være førerhunder for blinde. Kastrering av hannhunder er ikke vanlig i Norge, men utføres som et alternativ til avliving av hunder med unormal sterk kjønnsdrift eller som viser overdreven aggresjon mot andre hannhunder. De siste tiårene har det vært alminnelig å behandle tisper med hormoninjeksjon to ganger i året for å unngå løpetid. Behandlingen kan gi visse bivirkninger og det er økt pågang for kastrering/sterilisering. I utlandet er kastrering av hunder, både hannhunder og tisper, vanlig.

I 2005 ble det utgitt en rapport om forskningsbehov innen dyrevelferd av Forskningsrådet. I rapporten står dette om kastrering:

I Norge er det forbudt å kastrere hund med unntak av medisinsk behandling. Hvorvidt kastrering bør tillates i Norge, bør være gjenstand for kritisk vurdering – ikke minst med hensyn til dyrevelferd. Kastrering gir både fordeler og ulemper for dyrene. Det er innlysende at man unngår sykdom i de organene som fjernes ved kastrering (eggstokker, livmor, testikler). Man unngår uønskede valpekull. Ved kastrering av tispe i ung alder reduseres risikoen for jursvulster. Tispenes atferd forandres ved kastrering, noe som enkelte ser på som positivt mens andre som negativt. Inkontinens og fedme er kjente bivirkninger ved kastrering, og kan medføre alvorlig forringelse av dyrenes livskvalitet. Kastrerte langhårshunder vil ofte få en kraftig forandret pelskvalitet med stor produksjon av underull som gjør at mange eiere ikke lenger greier å holde pelsen i orden. Dårlig pelsstell gir dårlig dyrevelferd både gjennom økt risiko for hudproblemer og dårligere varmebeskyttelse. Slik pels kan også hindre hundene i å utøve normal aktivitet gjennom svømming, da hundens pels i stor grad mister sin vannavstøtende evne.

Kastrering av hannhunder kan forebygge og avhjelpe enkelte atferdsproblemer som er seksuelt motivert, som f.eks. stress i forbindelse med tisper med løpetid, aggresjon mot andre hannhunder, rømming og annet. Man bør likevel være klar over at kastrasjon alene sjelden er nok til å løse etablert problematferd. Det er viktig at dyrenes velferd settes i fokus i diskusjonen omkring kastrering, og at ikke hovedvekten legges på at det blir mer komfortabelt for eier å ha et kastrert dyr. Kastrering av hund er et relativt omfattende kirurgisk inngrep, og risikoen ved å legge et dyr i narkose og gjennomføre en slik operasjon må ikke undervurderes. Det er både et etisk og et dyrevelferdsmessig spørsmål om det er riktig å utføre kirurgiske inngrep på friske dyr. Det er behov for mer forskning innen helsemessige og atferdsmessige konsekvenser av kastrering, spesielt med tanke på hvordan dyrene fungerer ute blant andre hunder.Rådet for dyreetikk mener dette om kastrering:

Etter Rådets oppfatning bør loven slå fast at spørsmålet om kastrasjon skal vurderes med avgjørende vekt på det enkelte dyrs integritet og naturlige livsutfoldelse. Det må være adgang til kastrasjon i de tilfeller der dette i praksis vil være til dyrets eget beste eller i liten grad vil endre dyrets livsform og situasjon. Dette prinsippet åpner ikke for rutinemessig kastrasjon av for eksempel hund, men innebærer at det må foretas individuell vurdering av dyrets livssituasjon før en eventuell kastrasjon gjennomføres. Kastrasjon av rene bekvemmelighetshensyn bør ikke være tillatt.

Stortingsmeldingen og rådet for dyreetikk vil fungere som veiledende når den nye dyrevernloven skal skrives. Som en konklusjon til de offentlige skrivene kan man si at kastrering er noe en kan gjennomføre for å bedre hundens helse og velferd.

Hormoner

Hormoner er kjemiske stoffer som blir sluppet ut i blodbanen av spesialiserte celler og fraktet med blodet til andre deler av kroppen hvor hormonene kan reagere med andre spesialiserte celler som kan sette i gang fysiologiske prosesser. Kommunikasjon internt i kroppen og integrasjon av atferd ble tidligere ansett å være kun nervesystemets oppgave inntil for få år siden, hvor forskere oppdaget viktigheten av hormonsystemet. Men samtidig har ulike kulturer spist hormonproduserende kjertler for å påvirke egen helse og atferd. Aristoteles var en av de frøste som beskrev effektene ved kastrering, hos fugler. Og han sammenliknet atferdsendringene med den han så hos evnukkene.Det første store endokrine eksperiment ble gjennomført av den tyske fysiologen Arnold Adolph Berthold i 1849. Da han kastrerte unge haner viste de en reduksjon i reproduksjonsatferd og sekundær kjønnskarakter, slik som f.eks. hanekammen. Han oppdaget også at det å sette testiklene inn i kroppen igjen førte til at hanene fikk normal atferd og de fikk hanekammen tilbake. Ettersom det ikke var nervekontakt til testiklene konkluderte han med at testiklene måtte utskille et kjemisk stoff som påvirket både atferd og utseende hos hanene. I dag vet vi at testiklene utskiller testosteron som påvirker den effekten Arnold så.Den franske fysiologen Claude Bernard bidro til å etablere endokrinologi som en vitenskap. Bernhard var opptatt av et ”internt miljø” i kroppen som nøye måtte reguleres. Denne ideen ble senere fokusert på av Walter B Cannon på 1920-tallet, da han kalte det homeostase. Homeostase er et vedlikehold av et relativ konstant intern miljø i kroppen. Kliniske og eksperimentelle observasjoner ble gjennomført på slutten av forrige århundre og viste viktigheten av mange ulike hormonproduserende kjertler i kroppen for å vedlikeholde homeostasen. Teknikker som etter hvert ble utviklet ga forskere muligheten til å identifisere mange ulike hormoner.Flere Nobelpriser har blitt gitt for å ha oppdaget strukturen til ulike hormoner. For eksempel fikk Vincent du Vigneaud Nobel Prisen i kjemi i 1955 for å ha syntetisert hormonene oxytocin og vasopressin. Fredrick Sanger mottok den samme prisen i 1958 for å ha avdekket den kjemiske strukturen til Insulin. Oppdagelsen av en sensitiv teknikk for å måle små menger med hormoner gjorde at Rosalyn Yalow mottok Nobel prisen i 1977. Denne teknikken sammen med flere andre gjør at vi nå kan analysere forholdet mellom hormoner og atferd. Klassifisering av hormoner De fleste hormoner faller inn under en av tre kategorier. Proteinhormoner, aminhormoner og steroidhormoner

Hormoner påvirker cellers vekst og aktivitet

Ved å påvirke celler i ulike vev og organer, kan hormoner påvirke atferd hos mennesker og andre dyr. Utviklingsprosesser kan også bli påvirket av hormoner, for eksempel tyroidhormoner. Uten tyroidhormonene vil det bli dannet færre hjerneceller, som igjen kan påvirke den mentale utviklingen. Selv om celler spesialiserer, utvikler seg og vokser spesielt under individets utvikling og vekst frem til voksent, kan også hormoner påvirke slik vekst hos voksne individer. Et eksempel er at kjønnshormoner påvirker sekundær kjønnskarakter slik som skjegg og adamseple hos menn, og bryster og brede hofter hos kvinner. I celler som allerede er differensiert kan hormoner påvirke aktiviteten i disse. F. eks. vil tyroid og insulin påvirke den metabolske aktiviteten i celler. Andre hormoner påvirker aktiviteten i spesialiserte celler. Eksempelvis vil luteiniserende hormon påvirke sekresjon av kjønnshormoner fra testiklene eller ovariene.Proteinhormonene binder seg til spesielle reseptorer på celles overflate og setter i gang et ”secound messenger ”-system. Aminhormonene virker på samme måte, bortsett fra tyroidhormonene. Proteinhormonene virker veldig raskt.Steroidhormonene passerer gjennom celleoverflaten og binder seg til celles DNA og påvirker cellekjernen til å produsere spesielle proteiner. Steroidhormonene virker sakte.

Kjønnshormoner

Nesten all atferd relatert til reproduktiv atferd, inkludert parring og parental atferd, er avhengig av hormoner. Gonadene (eggstokkene og testiklene) består av to ulike ”avdelinger”: En til å produsere hormoner, og en til å produsere gameter (egg og sperm). Hormonproduksjonen er veldig viktig for å trigge både reproduktiv atferd og produksjon av gameter. Testiklene har flere ulike celletyper. Innimellom de spermproduserende cellene finner vi leydigcellene som produserer og skiller ut hormonet testosteron. Testosteron og andre mannlige kjønnshormoner kalles androgener. Produksjon og utskillelse av testosteron er styrt av luteiniserende hormon (LH) som skilles ut fra hypofysen i hjernen. LH i sin tur blir styrt av gonadotropinfrigjørende hormon som kommer fra hypotalamus i hjernen. Testosteron kontrollerer en rekke ting i kroppen. Hos mennesker påvirker de bl.a. hårvekst, stemme og størrelse på penis. Testosteronnivået varierer gjennom døgnet og påvirkes også av atferd. Hos arter som har parringssesong en gang i året ser vi at testosteron har en markant påvirkning på utseende og atferd. Hos hjortedyr ser vi utvikling av gevir og aggresjon gjennom slåssing.Ovariene produserer også hormoner. Disse hormonene produserer i sykler som varierer mellom arter. Sykelen hos mennesker er ca. 4 uker, og hos rotter ca 4 dager. Ovariene produserer to klasser av steroidhormoner. Østrogener og progestiner. Det viktigste østrogenet er østradiol, og det mest fremtredende progestinet er progesteron. Ovarienes produksjon av disse styres av to hormoner som kommer fra hypofysen, FSH (Folikkelstimulerende hormon) og LH (Luteinstimulerende hormon). Produksjonen av disse hormonene er igjen styrt av gonadotropinfrigjørende hormon som kommer fra hypotalamus i hjernen. Alle disse tre typene hormoner er nært i slekt med hverandre, og består av en lik kjemisk struktur. De og de adrenale steriodene kommer fra kolesterol. Østrogen lages av androgener, som igjen lages av progestiner. De ulike organene varierer i hvor store mengder de produserer av disse ulike hormonene. Testiklene omdanner relativt liten andel av testosteronet over til østradiol, men ovariene omdanner det meste av testosteronet om til østradiol. Steroid finnes ikke kun hos det ene kjønnet. De finnes hos begge, men i ulike mengder.

Intrauterin posisjon

Når fosteret har nådd en viss alder vil hannfostrene begynne å produsere testosteron, mannlig kjønnshormon. Testosteronet bidrar bl.a. til å gjøre hjernen maskulin slik at hannhundene får en maskulin, eller typisk hannhund-atferd. Noe av dette testosteronet lekker ut i fostervæsken og kan derfor påvirke de andre fostrene, spesielt de som ligger like i nærheten. Det er gjort noen undersøkelser bl.a. på mus (Vandenberg, 2003). Det de har avdekket er at de som ligger mellom to hanner ble mer maskulinisert enn de som ligger mellom to hunner. Når en tispe føder kommer valpene vanligvis annenhver gang fra hvert børhorn. Derfor vil det i teorien være mulig å kartlegge om valpene har ligget mellom en eller flere hanner eller ikke. Men det finnes selvsagt unntak. Vanligvis ligger det omtrent like mange valper i hvert horn, men en gang i blant kan det være relativt skjev fordeling. Og er fordelingen skjev, vil dette selvsagt påvirke hvilket horn valpene kommer fra. Årsakene til skjev fordeling kan være mange; tidlig fosterdød og ugunstige forhold i livmoren som tidligere skader etc. (Indrebø pers med, 2004). For å få tak i denne informasjonen betinger det at oppdretter kartlegger rekkefølgen som valpene blir født. Det vi kan si er at om det er en stor overvekt av hanner i kullet er sannsynligheten stor for at tispene, og hannene, vil bli mer eksponert for testosteron enn om det er få hanner i kullet. Derfor vil kull med mange hanner sannsynligvis bli mer maskuline enn kull med få hanner. Den posisjonen valpen har i mors liv kalles intrauterin posisjon. Det har også vist seg, hos mus, at den intrauterine posisjonen et hunndyr får, vil bl.a. påvirke kjønnsfordelingen i kull hun selv får senere. Jo mer testosteron hun blir påvirket av som foster, det vil si at hun ligger mellom 2 hanner (2M), jo flere hanner får hun i kullene sine (Vandenbergh og Huggett, 1994).Kort fortalt så vil altså dyr som får flere enn et avkom vise en variasjon som kommer av hormonell eksponering i mors liv.Forster som ligger mellom to hanner har en tendens til å få mer anatomiske, fysiologiske og atferdsmessige egenskaper som er mer maskuline. Hunner som utvikler seg uten å ha to hanner rundt seg har en tendens til å vise mer feminine egenskaper. Disse egenskapene ser ut til å være permanent endrede hormonnivåer, reproduksjonsorganer, aggressiv atferd, sekundær kjønnskarakter og en sårbarhet ovenfor hormonelle endringer. Dette har vært mest undersøkt på mus, men også andre gnagere og svin har vist effekter av plassering i mors liv. Flere av disse effektene er noe av det samme man har sett av prenatalt stress. Det finnes også noen få rapporter på tvillingstudier hos mennesker som foreslår at det finnes feminine og maskuline variasjoner som kan skyldes intrauterin hormonell påvirkning (Ryan og Vandenbergh, 2002).

Hormoner og læring

Hormoner påvirker både den tidlige utviklingen av kapasiteten til å lære og å huske, samt hvordan dyrets hukommelse og læring vil fingere som voksen. Thyroidhormoner er viktig for utviklingen av nervesystemet. Utilstrekkelig tyroid sekresjon resulterer i færre synaptiske forbindelser, og kan føre til kretinisme.Den evnen unge og voksne dyr har til å lære og huske kan også bli påvirket av Adrenokortikotropt hormon, vasopressin og oxytocin, og fragmenter av stoffer som er analoge til disse hormonene samt katekolaminer, noradrenalin og adrenalin. Hvorvidt disse viker som nevrotransmittere eller som hormoner er usikkert.En hypotese som testes er at det emosjonelle aspektet ved læringssituasjonen påvirker frigjøringen av hormoner, og at hormoner som blir frigitt i perioden rett etter en læringssituasjon påvirker hukommelsen. F.eks. gleden, smerten eller stresset som læringssituasjonen innebærer vill gjennom hormonelle ettervirkninger påvirke om situasjonen blir husket eller ikke. Slik hormonelle effekter kan være veldig viktige for å forsterke læring i kritiske situasjoner.

Hormoner kan føre til ekstreme effekter på atferd.

Mange hormonelle lidelser minner om psykiatriske lidelser. F.eks. vil paratyroid defekt resultere i atferder som minner om schizofreni hos mennesker. Det er også avdekket at en arvelig form for ADHD hos barn involverer en reduksjon i sensitiviteten til tyroidhormoner. Stor utskilling av glukokortikoider fra hjernen, cushing’s syndrom , følges også av mange kroppslige og atferdsmessige endringer, bl.a. depresjon. Økt aggresjon og konkurranselyst er ofte assosiert med igangsetting av hormonproduksjonen i forbindelse med puberteten, biologiske endringer som senker terskelen for å vise ulike former for seksuell atferd, inkludert aggresjon mellom hunder av samme kjønn. Mens det senker terskelen for generell aktivitet, urinmarkering og aggressiv atferd – vil terskelen for smerte og frykt bli hevet under påvirkning av de samme hormonene (Lindsay, 2001). Den effekten androgener har på aggresjon er kjent på ville hundedyr. En lavere terskel for aggresjon ser en i parringssesongen hos både hanner og tisper, når begge parter har en høyere tendens til å vise sexrelatert aggresjon. Denne tydelige økningen i aggressiv atferd er sannsynligvis forårsaket av en rekke hormoner. Alfatispa kan være spesielt intolerant og lite vennlig mot andre tisper. Slik økning har vist seg å være spesielt stressende på de lavtrangerte dyrene.Økte kortikosteriodnivåer kan spille en indirekte rolle i regulering av seksuell og konkurranseaktiviteter hos ulver. Det er bare den dominante tispen som kommer i brunst og som får valper. Brunsten er hos disse unge og lavtrangerte tispene undertrykket av en miljøfaktor, sannsynligvis pga. stresset de opplever fra den dominante tispen. Brunsten blir muligens blokkert av stressmekanismer som involverer bl.a. kortikosterorid eller en stresshemming av luteiniserende hormon (LH) (Sapolsky, 1990 og 1994, sitert i Lindsay, 2001). I tillegg til at stesshormonene hemmer brunsten ser det også ut til at de hemmer seksuell atferd. Østrogen har det høyeste nivået i proøstrus, med progesteron som øker når tispa kommer i brunst. Samtidig vil nivået av testosteron øke i det hunden kommer i brunst, nivået er omtrent på samme nivå som hos hannhunder (Olsen et al, 1984; sitert i Lindsay, 2001). Østrogen påvirker hunden på mange måter. Det bidrar til å øke det generelle aktivitetsnivået, fører til uøkt urinering og urinmarkering, øker graden av vokalisering, og stimulerer til nervøs arousal hos tispene (Hart, 1985, sitert i Lindsay, 2001) Alle disse effektene er senkningen av terskelverdiene i hjernen som østrogen står for.Progesteron ser ut til å gi motsatte endringer, ved å generelt øke terskelverdiene, som gjør hunden roligere og å gjøre hunden mer tilbøyelig til å vise intim kontakt med andre. I veldig høye doser vil progersteron også føre til bevisstløshet. Men det er ikke alle som er helt enige i dette. Overall (1997) mener at progesteron øker forekomsten av aggresjon hos hunden. Men dette ser ut til å være noe en er veldig uenig om. I USA ser det ut til at å gi hunden progesteron er ganske vanlig praksis for å redusere forekomsten av aggresjoner hos hund. Det negative er at progesteron gir mange bivirkninger som diabetes, jursvulster, sterilitet hos hannhunder og vektøkning. Men nå som det har blitt mer vanlig å gi hundene andre medisiner som påvirker atferd, er progesteron mindre i bruk nå enn før. Men sammen med atferdsendrende tiltak kan man bruke progesteron i korte perioder på visse atferder.Den voksnes sensitivitet til testosteron og østrogen blir påvirket av nivået av disse hormonene perinatalt. Mus som ble gitt injeksjoner med henholdsvis testosteron og østrogen den dagen de ble født viste økt sensitivitet for testosteron og aggresjon etter senere injeksjon med testosteron. Den samme effekten så man hos de som hadde fått østrogen. Kjønnshormoner spiller en viktig rolle i reguleringen av aggresjon mellom hunder av samme kjønn. Hvorvidt slike hormoner påvirker forekomsten av aggresjon mot mennesker har en ikke funnet ut av enda (Lindsay, 2001).

Kastrering

Atferdsvariasjon mellom kjønn

Ettersom en ønsker å kastrere en hannhund eller en tispe vil det være naturlig å anta at atferdsendringen som følge av kastrering vil være størst på atferder som er typisk for det enkelte kjønn. Derfor er det viktig å se på hvordan atferdsvariasjonen er mellom kjønnene. Aggresjon mot andre hunder, generelt aktivitetsnivå, territorielt forsvar, glefse etter barn, ødelegg ting og å leke er mer vanlig hos hannhunder enn hos tisper. Tisper derimot ber oftere om oppmerksomhet, har lettere for å bli husrene og er enklere mht lydighetstrening. I figur 4 ser vi andre atferder som er tatt med i undersøkelsen. Her ser vi at hannhunder er overrepresentert blant de hundene som rir på noen eller noe, de urinmarkerer, viser oftere aggresjon mot andre hunder og viser også oftere dominans ovenfor eier. Igjen var tispene enklerere å trene.I dette tilfellet har de målt ejakulasjonsresponsen til hanndyret. Hos geiter så en ingen endring, hos hunder viste fortsatt ca 90% av hundene ejakulasjonsrespons etter 15 uker. Derimot viste under 20% av kattene og rottene ejakulasjonsrespons etter bare 9 uker.En undersøkelse av Hart og Eckstein som ble publisert i 1997 viste at de atferdene som ble mest påvirket av kastrering hos hannhunder var rømming (95% reduksjon), å ri på noen eller noe (68% reduksjon), å sloss med andre hannhunder (63 % reduksjon), urinmarkering (50% reduksjon) dominansaggresjon (30 %reduksjon) mens territoriell aggresjon ikke ble påvirket av kastrering.Mange har også spurt seg om når det lønner seg å kastrere hunden. Når det gjelder tisper så har det vist seg at om en kastrerer før første løpetid eller når hun er under 12 mnd gammel, så er det større sannsynlighet at hun vil utvikle aggresjonen hun evt. har fra før.

Effekt av kastrering på aggresjoner

Viktigheten av kjønnshormoner for utvikling av aggresjoner er noe en lenge har vært klar over. Men, effekten av hormoner på hunders atferd ser ut til å variere en del. Androgener ser ut til å påvirke spille en viktig rolle i utvikingen av noen atferdsproblemer (Borchelt, 1983; Wrighet og Nesselrote; 1987). Sammenhengen mellom androgener og uønsket atferd ser en spesielt hos hunder med aggresjon. Hannhunder viser aggresjon mye oftere enn tisper – hele 90% oftere mener noen (Voith og Borchelt, 1982). Samtidig viser hannhunder mer atferdsproblemer generelt; lekenhet, ødeleggelse av ting, bite etter barn, territoriell atferd, generelt aktivitetsnivå. I følge en undersøkelse av Hart og Hart er tisper mer trenbare, lettere for å bli husrene osv. Voith og Borchelt (1996) fant omtent de samme resultatene. Man kan lett tro at tilstedeværelsen av mannlige kjønnshormoner, testosteron, er skyld i aggresjon. Men så lett er det ikke. Det ser ut til at kastrering av hannhunder ikke hjelper på offensive og defensive aggresjoner. Det har heller ikke signifikant innvirkning på hundens generelle aktivitetsnivå. Generelt ser det ut til at kastrering virker best på atferder som har ulik forekomst hos kjønnene, slik som aggresjon mellom hannhunder, urinmarkering, riing, og å løpe etter løpetidstisper. Neilson et al (1997) fant at slik atferd ble redusert med mellom 50 og 90 % etter kastrering.Mange studier har blitt gjennomført for å se på effekter av kastrering. For eksempel gjennomførte Beach (1970, sitert i Lindsay, 2001) et studium på hannhunder som hadde paret tisper. Han fant at kastrering hadde liten påvirkning på seksualatferd ovenfor tisper. Det har også vist seg blant de andre typiske hannhundatferdene at atferden ikke forsvinner, den blir redusert – og i ulik grad.Det ser ut til at testosteron blir utskilt som følge av å ha vunnet en kamp, mens testosteronnivået senkes om en har tapt. Denne økningen eller senkningen i testosteronnivå kan påvirke dyrets fysiske størrelse hos dominante og subordinante dyr og dyrets aggresjonsnivå. Testosteronnivået kan også fungere som en forsterker for den som vinner konflikten. Testosteron ser ut til å påvirke aggressive arousal og reflekser i forkant av en konflikt. F.eks. er et direkte stirring og et godt fokus som en ser i forkant av en kamp, noe som kan være påvirket av testosteron. Flere studer på ulike arter viser at testosteron øker den selektive oppmerksomheten i retning av målet og samtidig reduserer evnen til å bli distrahert av andre ting som ikke er viktig.Kontroll av oppmerksomhet er viktig om en skal trene en hund. Derfor er det særdeles viktig å fange hundens oppmerksomhet tidlig i denne fasen for å kunne lykkes. I tillegg til å muligens redusere den forsterkningen et høyt testosteronnivå gir i slike aggressive konflikter, vil kastrering også hjelpe til å redusere hundens fokus på målet slik at det blir lettere å distrahere hunden. Selv om ikke kastrering er nøkkelen til å fjerne atferden helt, kan kastrering muligens hjelpe til å gjøre håndteringen og treningen lettere. Acetylkolin og glutamat kan påvirke testosteron som igjen påvirker aggresjon (Simpson, 2001)Økningen eller senkningen i testosteronnivå kan påvirke dyrets fysiske størrelse hos dominante og subordinante dyr. Muskelmasse. Testosteronnivået kan også fungere som en forsterker for den som vinner konflikten. (Lindsay, 2001).Høyt testosteronnivå hemmer dannelsen av reseptorer for Noradrenalin, Dopamin, Serotonin og GABA. Lite av disse reseptorene kan føre til Aggresjon, Angst og Depresjon (Simpson, 2001).Effekter på kastrering hos tisperVoith og Borchelt (1982) observerte en økning i dominansaggresjon hos tipser etter kastrering. De mente at tisper som reagerte slik på kastrering kan ha vært utsatt for testosteronpåvirkning under drektigheten. Slik påvirkning kan føre til at hjernen til tispen bli mer maskulin og at den også er mer sensitiv ovenfor testosteron. ( Se kapittel om Intrauterin posisjon).O’Farrell og Peachey (1990) rapporterte at tisper ble mer aggressive etter kastrering, spesielt om de hadde vist symptomer på aggresjon i forkant. Podberseck og Serpell (1996) rapporterte at tisper som ble kastrert før de viste aggresjon hadde en større tilbøyelighet til å vise aggresjon mot barn i etterkant. De atferdene det ser ut til å være mest relevante å kastrere for å få redusert, er atferder som en ser kommer og går med brunstsyklusen. Dette er aggresjon mellom tisper som skjer ved løpetid, og atferdsproblemer som er relatert til falsk drektighet.

Progestin som en testosteronantaginist

Det har vist seg at progesteronbehandling av intakte hannhunder har andre effekter enn kirurgisk kastrering. Joby et al (1984) rapporterte disse endringene hos 163 hannhunder:

  • Domiansaggresjon, reduksjon 79%

  • Frykt aggresjon, reduksjon 71%

  • Ødeleggelse, reduksjon 79%

  • Opphisselse, reduksjon 73%

De viktigste bivirkningene var økende appetitt og vektøkning. Den brede gode effekten av progesteron er muligens den anestetiske og beroligende effekten den har på dyret (Knol og Egberik-Alink, 1989). Selv om forfatterne ikke rapporterte andre bivirkninger er man nå enige om at det er alvorlige bivirkninger med bruk av slike hormoner og en er derfor mer tilbakeholden med å gi disse.

Kastrering av hannhunder

Beach (1970) gjennomførte et studium på hannhunder som hadde parret tisper. Kastrering hadde liten påvirkning på seksualatferd ovenfor tisper. De andre typiske hannhundatferdene forsvinner ikke, de blir redusert – og i ulik grad.Nielsen, Eckstein og Hart (1997) fikk disse resultatene på urinmarkering, rømming og riing. Mer enn 50% forbedring hos 60% av hundene og mer enn 90% forbedring hos 25-40% av hundene. Derimot fant de ingen signifikant forskjell mht frykt for ukjente miljøer og aggresjon mot fremmede mennesker.Andre har rapportert bivirkninger hos hannhundene, og hele 50% av hundene i en undersøkelse fikk økt kroppsvekt og appetitt, og redusert aktivitet (Maarshakerweerd, Endenburg, Kirpensteijn og Knol; 1997).De atferdene som blir mest påvirket er, seksuell atferd og riing konkluderer Hart og Eckstein (1997).For hunder med hannhund-aggresjon har 4-7% av hannhunder har blitt verre etter kastrering. Det ser ut til at disse hundene er feildiagnostisert og har fryktaggresjon og ikke typisk hannhund/hannhund aggresjon. Derfor er det viktig at hundene blir riktig diagnostisert.I Sverige fant man disse resultatene som vi ser i tabellene under. Effekten av kastrering hadde en 85,7 % forbedring på atferdsproblemene i tabell 2. Når man så på bivirkninger kom ikke alle til syne før det var gått noen mnd, tabell 3.Ved kjemisk kastrering så en forbedring på 80 % av atferdene i tabell 4. Mens effekten av kjemisk kastrering ser ut til å være raskere (tabell 5) enn ved kirurgisk kastrering (tabell 3).

Konklusjon

Hormonell påvirkning av atferd er kompleks og effekten påvirkes av tidlig hormonell eksponering og læringshistorien. Kjemisk kastrering og kirurgisk kastrering har ikke lik effekt.Det er observert størst effekt av kastrering hos hannhunder på atferder som rømming, urinmarkering, aggresjon mellom hannhunder, ri på noe/noen og dominansaggresjon. Det er viktig å stille riktig diagnose før en kastrerer ettersom det i noen tilfeller er rapportert om en forverring av atferden etter kastrering.

Litteratur