Mange hundeeiere kommer på atferdskonsultasjon etter at hunden har hatt atferdsproblemet i flere år - gjerne inntil 8 år. De opplever at hunden har et problem, men det er ikke ille nok til å at de velger å gjøre noe med det. Men plutselig så endrer tilværelsen seg. Og da blir atferden et problem og de skal gjøre noe med det strakts - helst skulle atferden vært "plukket av hunden" i løpet av neste uke. Men desværre så er det vanskelig.Eksempler:

• Hundeeier har en hund som bjeffer når den er alene. Eier opplever ikke dette som noe problem fordi de bor i enebolig og hunden har ingen naboer å plage med bjeffingen sin. Så flytter eier til leilighet med naboer på alle kanter. Da blir bjeffingen et stort problem. Naboene klager og enkelte har blitt truet med utkasting.

• Hundeeier har en hund som bjeffer når det ringer på døre. Det har vært et problem å leve med inntil familien får barn. Barnet vokner av bjeffingen og begynner å skrike. Da opplever de det som et problem.

• Hunden har sått sove i sengen til eier og har hatt en tendens til å være aggressiv om hunden legger seg før eier. Eier får seg kjæreste og etterhvert samboer. Da blir dette et stort problem når det er tre som skal sove i samme seng.

• Hundeeier har en hund som ikke er husren. Det har ikke vært opplevd som et så veldig stort problem inntil de pusset opp og la vegg til vegg tepper i gangen.

Mange av disse atferdsproblemene har en relativt god prognose, men når hunden har hatt atferdsproblemet i 3, 4 eller kanskje inntil 8 år. Da er det en meget lang vei, om det i det hele tatt er mulig. For at et atferdsproblem skal ha en så god prognose som mulig - sett inn tiltak med en gang. Jo tidligere jo bedre.Se også min artikkel om prognoser