Aggresjon kan være et alvorlig og farlig atferdsproblem for katteeiere. Det er mange forskjellige årsaker til aggresjon,  det å stille en diagnose på bakgrunn av prognoser (sjansen for en trygg og effektiv behandling) og utvikle en hensiktsmessig behandlingsplan er vanligvis best ivaretatt av en atferdskonsulent. Før en atferdskonsultasjon blir holdt bør katten ha vært igjennom en grundig fysisk undersøkelse og kanskje blodtester for å sjekke ut at det ikke er problemer i organer som er årsaken til aggresjonen.For å behandle aggresjon er det nødvendig å avgjøre om det enten er underliggende medisinske årsaker eller om det er atferdslært respons. Det er viktig å fastslå i hvilke situasjoner dyret ditt viser aggressivitet og om aggresjonen er rettet mot familiemedlemmer,  ukjente, andre kjæledyr i hjemmet eller ukjente dyr. Det å skrive en dagbok kan være nyttig. Atferdsdempende teknikker og/eller endring i kjæledyrets omgivelser kan være nødvendig for å løse problemet med aggressivitet. Medisinsk behandling kan være en nyttig del av behandling for noen former for aggresjon.

Fryktaggresjon: hva er det og hvordan diagnostisere dette?

Aggresjon pga. frykt kan oppstå når katten er eksponert for personer, andre dyr, steder og stimuli (for eksempel lyder) som katten er ukjent med eller situasjoner som tidligere ble assosiert som en ubehagelig opplevelse. Den vanlige defensive strategien for katter er å flykte og mange katter trekker seg tilbake når de står overfor situasjoner de er redd for. Men hvis katten er forhindret i å flykte fordi den er stengt inn vil den mest sannsynlig slåss. Hvis stimulus (person eller dyr) trekker seg tilbake eller dyret er skadet eller redd på noen måte vil frykten sannsynligvis øke. Mennesker eller dyr som ikke nærmer seg på en rolig, selvsikker eller vennlig måte vil mer sannsynlig bli møtt med en fryktrespons. Aggresjon pga. frykt mot familiemedlemmer kan øke hvis avstraffelse eller andre ubehagelige opplevelser er assosiert med dem. Kroppspositur som viser frykt i sammenheng med aggresjon er nyttige indikator når man skal diagnostisere aggresjon pga. frykt. Atferdtrening i kombinasjon med medisiner kan brukes til behandling av de fleste typer av aggresjon pga. frykt.

Lek eller aggresjon: hva er hva?

Når en katt leker kan aggresjon bli sett på som en del av spillet, men i noen tilfeller kan den aggressive komponenten øke eller komme ut av kontroll. Yngre katter kan begynne å bruke tenner og klør i deres interaksjon med mennesker eller andre kjæledyr i familien. Og noen ganger kan reaksjonen på disse angrepene blir forsterket i stede for kontrollert. Selv om leking er en normal atferd, kan slik ekstrem form for aggresjon selv i en lekende sammenheng føre til skader. Hvis dette ikke blir behandlet riktig kan dette lede til mer alvorlig aggresjon når katten vokser til.

Forsvaring av territorium: hva kan gjøres?

Aggresjon kan bli rettet mot personer eller andre dyr (vanligvis andre katter) som kommer eller oppholder seg på kattens eiendom. Slik aggressiv respons kan være en helt naturlig måte å forsvare sitt territorium mot inntrengere. Men i noen tilfeller er det ikke uvedkommende, men heller katter som er en del av husholdet som er offeret. Aggresjon kan ofte gi seg tilkjenne når en ny katt blir introdusert eller når andre katter blir sosiale i en alder av 1-2 år. Når aggresjon blir rettet mot mennesker eller andre dyr som kommer inn på eiendommen kan frykt eller angst være årsaken til atferden.

Jakt – en naturlig atferd

Jakt er en instinktiv tendens til å jage og fange bytte. Jaktatferd inkluderer forfølging, jaging, angrep og spising av byttedyr, men i noen tilfeller kan denne helt naturlige atferden bli rettet mot mennesker eller andre kjæledyr. Selv om jaktbehovet kan bli redusert ved å bruke en ???? i nærvær av stimulus, kan aggresjonen bli større og i noen tilfeller er det bedre å forhindre enn å kurere. Hvis atferden er rettet mot et mindre kjæledyr i huset, som for eksempel en hamster, vil det beste være å oppholde dyret i et annet rom hvor katten ikke har adgang. Hvis atferden er rettet mot dyr eller fugler utenfor kan en løsning være å holde katten inne, men husk at katter er jegere hvor jaktinstinkt er helt naturlig. Det å holde katter permanent innendørs når de allerede har opplevd gleden av å være utendørs kan skape flere atferdsproblem enn de som løses. Dette gjelder spesielt hvis du ikke kan kompensere for endringen i livsstilen ved å gi katten hensiktmessig stimulering innendørs.

Smerte og aggresjon

Aggresjon som bare oppstår ved berøring eller kontakt kan bli assosiert med smerte og i mange tilfeller kan det ta litt tid før man kan identifisere grunnen til smerten, mens det i andre tilfeller er tydelig. Selv om din katt ikke opplever smerte, kan visse medisinske forhold (hormonell ubalanse, sykdommer ect.) gjøre dyret mer irritabel og aggressivt. Frykt og angst kan også være komponenter i mange av disse tilfellene. Så snart din katt har lært at aggresjon er en suksessfull måte å fjerne stimulus på, kan aggresjon bli vist når lignende situasjoner oppstår i fremtiden uavhengig om smerte er tilstede eller ikke. Behandling krever at den medisinske eller smerten årsaken blir løst først. Neste steg er å identifisere de typer av handlinger eller situasjoner som tidligere har ført til aggresjon. Med desensitisering kan din katt langsomt og gradvis bli vant til å akseptere og like disse situasjonene. Så snart din katt har lært at det ikke er noe mer ubehag assosiert med berøring, og får belønning, skulle problemet være løst.

Omdirigert aggresjon: hva er det og hvordan kan det behandles?

Aggresjon som rettes direkte mot en stimulus (person eller dyr) som ikke i utgangspunktet var gjenstand for aggresjonen blir noen ganger beskrevet som omdirigert aggresjon. Dette kan oppstå når katten er stresset og en person eller et annet dyr forstyrrer eller kommer for nærme. Katter som er meget stresset er det best å unngå. Siden omdirigert aggresjon kan oppstå som følge av mange former for aggresjon er det viktig å identifisere og behandle det som initierte årsaken til aggresjonen (for eksempel frykt, kattekonflikt) eller å forhindre problemet ved å hindre forstyrring av katter som er i et stadium av høy stress.

Klapping og biting-syndrom: hva er det og hvordan behandle det?

Noen katter biter når de blir strøket og for mange eiere kan denne ”Jeckyl og Hyde” atferden være veldig stressende. Noen katter er intolerante mot enhver form for håndtering. Men de fleste katter med kjæling og biting-syndromet aksepterer en viss mengde av stryking, men blir så meget opprørt og angriper når de har fått nok. Dette kan det være vanskelig å forstå siden mange av disse kattene aktivt søker oppmerksomhet og ser ut til å like fysisk kontakt fra eieren. Det virker som om disse kattene har en viss terskel for hvor mye fysisk kontakt de kan tolerere. Selv om aggresjonen kan oppstå i en bestemt sammenheng, som navnet tilsier, kan frykt og angst også være en årsak. Først må du prøve å identifisere og forhindre respons som kan føre til økt frykt og angst hos katten (for eksempel avstraffelse, uinvitert møte og kontakt) og sørg for at all håndtering blir en positiv opplevelse.Ved håndtering av din katt husk at fysisk kontakt må unngås når katten er plassert i en posisjon hvor den kan føle seg fanget eller ikke er i stand til å flykte, noe som kan gjøre den aggressiv. For å kunne løse kjæling- og biting-aggresjon, må du sørge for at initiativet til klapp og kos er under din kontroll. I tillegg må katten lære at stryking ikke er assosiert med fastlåsing eller noe annet ubehagelig, men en form for belønning. Ikke gå mot, konfronter eller løft katten før den er mottakelig for det. Når katten er mottakelig kall den til ditt fang (kanskje med en kommando eller bjelle) og begynn med lett stryking uten noen form for fysisk fastlåsning. Etter en kort stund sett katten på gulvet og gi den en belønning i form av mat, leking eller en katteleke.Ved hver lignende sesjon, når katten er klar for kontakt, kall den til deg, klapp eller stryk litt lengre før du setter den ned for å gi den belønning. Vær oppmerksom på at når man nærmer seg kattens grense for toleranse av kontakt, vil angst og aggresjon oppstå. Denne grensen gir seg ofte til kjenne ved endring i kattens oppførsel. Vanligvis vil kattens hale begynne å bevege seg raskt fram og tilbake, pupillene vil utvide seg og ørene legges bakover, eller katten begynner å slikke eller blir opprørt. Prøv å være undre denne terskelen og stopp strykingen før katten blir engstelig. Selv om man med trening vil kunne øke antallet og lengden på strykingen katt vil akseptere og like, er det viktig for deg å akseptere din katts grenser.

Lært aggresjon: hva er det og hvordan behandle det?

Læring er en viktig komponent når det gjelder aggresjon, uavhengig av dens motivasjon. Når katten lærer at aggresjon er en vellykket måte å fjerne en stimulus, blir atferden forsterket. Noen former for aggresjon blir uforvarent belønnet av eieren som i forsøket med å roe dyret og redusere aggresjonen faktisk oppmuntrer atferden med kjæling og verbale forsikringer. Kjæledyr som blir truet eller straffet for aggressiv oppførsel kan bli mer aggressive for hver gang situasjonen gjentar seg. Behandlingen som kreves er å lære dyret at stimulusen ikke er assosiert med noen former for sinne og at aggresjonen ikke vil fjerne denne på en vellykket måte. Med desensitisering lærer ikke katten kun at stimulus er ufarlig, men også at den er assosiert med en belønning.

Hvilke andre former for aggresjon finnes?

Aggresjon assosiert med medisinske plager kan oppstå uansett alder, kan oppstå plutselig og det kan være at aggresjonen ikke er typisk for katter. Noen typer medisinske forhold kan alene forårsake aggresjon, men i de fleste tilfeller er det en kombinasjon av atferdsfaktorer og medisinske problem som gjør at dyret ved å passere en viss terskel vil vise aggresjon. Infeksjoner som for eksempel rabies, hormonell ubalanse som hypertyriodisme, epilepsi og variasjoner i gener og metabolske plager kan forårsake eller disponere til aggresjon hos katter. Smertefulle lidelser som tannpine, leddplager og medisinske problemer som gir feber eller sansetap kan også gjøre dyret mer irritabel. I sjeldne tilfeller har aggresjon ikke noen identifiserbar historie og ingen spesifikk stimuli som kan initiere aggressiv oppførsel. Det kan være en genetisk disposisjon for slik aggresjon.