Hvordan man har trent hund har endret seg gjennom årene. Noe av det interessante er at tilegning av læringsteori i hundemiljøene har skjedd flere 10-år etter at faget ble kjent og metoder ble utviklet.

Det var rundt 1900 at Pavlov oppdaget Klassisk betinging, og rundt 1930 at Skinner oppdaget Operant betinging. Shaping ble utviklet på 50-tallet og ble videreutviklet på 60-tallet av Breland og Breland gjennom klikkertrening. Det var først rundt 2000 at klikkertrening som metode ble allment kjent i Norge.

Så vidt jeg kjenner til ble den første boken om hundetrening gitt ut i 1910 av Konrad Most. Den ble skrevet for den Tyske hæren. Metodene var kommandobasert, og det var bruk av positiv straff og negativ forsterkning. Metoder og prinsipper beskrevet i denne boken lever den dag i dag. Nordenstam var f.eks. en som skrev om mye av de samme metodene i sine bøker som kom på 70-tallet. Klassisk lydighet med marsjering, svinge i rette vinkler osv har også mye likhetstrekk med det Konrad Most skrev om i 1910.

På 60-tallet kom det bøker fra Järverud og Järverud. Disse bøkene har lenge blitt brukt i NKKs instruktørutdanning, og brukes kanskje fortsatt (?). Her blir hundens motivasjon trukket inn i treningen og det oppstår begreper som drifter og funksjoner, og man kan bruke belønning i treningen sammen med aversiver. Bøkene til Järverud og Järverud har hatt stor påvirkning på hvordan vi har trent hund i Norge. Spesielt i tjenestehund og brukshundmiljøene.

På 90-tallet og fremover har det kommet flere bøker som har hatt stor på virkning på hundetreningen i Norge. F.eks:

• Matre, Fjellanger og Kylling utgir ”Hund og menneske, læring, atferd og samspill” i 1999. Boken har vekt på læring og observasjon.

• Turid Rugaas utgir bok om dempende signaler og turnerer i utlandet med ”Calming signals”.

• Køste og Egtvedt utgir ”Klikkertrening for din hund”

Som du ser har det tatt lang tid før en metode ble utviklet i akademia til den ble i almen bruk. Slik som klikkertrening som brukte over 50 år.

Da internett ble noe alle hadde tilgang til ble det lettere å utveksle kunnskap og erfaringer om hundetrening. En rekke hundetrenere tilegnet seg mer kunnskap om hundetrening og lærte seg læringsteori. Det ble etablert mange hundeskoler og flere begynte å samarbeide. Felles faglig forståelse gjør det lettere å samarbeide. Nye metoder, ny kunnskap spres raskere og bruker mye kortere tid fra akademia og ut som anvendte metoder blant hundetrenere. Et eksempel kan være «Do as I do» som er å lære hunden å lære via imitasjon. Dennemetoden ble tatt i bruk omtrent med det samme den ble publisert. Hundetrenere som har lært seg faget sitt er nysgjerrig på nye metoder og tester det ut. Kanskje internett har gjort det enklere?

Men det er noen få som sitter igjen på tuen sin og tviholder på sin sannhet som de har holdt på i mange år, kanskje flere 10-år. De er urokkelige i forhold til «sin sannhet» og resistent mot ny kunnskap. Ekkokamre i sosiale medier gjør at en gruppe mennesker blir tilhengere av samme måte å tenke på. Det fremmes konspirasjonsteorier og de mener fagpersoner lyver og har en skjult agenda.

De påstår f.eks at de trener hund uten læringsteori, fordi læringsteori ikke virker. De mener at tispa er viktig for valpene og at vi mennesker ikke skal blande oss inn, derfor er det en stor synd å sosialisere valpene. De mener etologene skaper hunder med atferdsproblemer. Det stilles spørsmålstegn med hva slags agenda etologene har. At bruk av godbiter i treningen skaper usikre og redde hunder med atferdsproblemer.

Alle utsagnene deres vitner om at de ikke har greie på det de snakker om.  Vi snakker her om sterk grad av Dunning Kruger-effekten.

Når slike personer snakker, snakker de med en sterk skråsikkerhet. Noen faller for dette. Problemet er når denne skråsikkerheten fører til at folk begynner å behandle hundene sine dårlig. De velger å bruke harde metoder.  De velger å se hvilke atferder de ikke ønsker istedenfor å se hvilke atferder de vil ha mer av.

Metodene som forfektes er for eksempel tvangsapport, tvangsinnkalling, brems – alle metoder som påfører hunden smerte eller/og frykt. Måten de samme personene behandler andre mennesker på, kan nesten sammenlignes med måten de forteller at de trener hund på. De er aggressive, og sabler ned meningsmotstandere.

Når en rekke studier har sett at det er en klar sammenheng mellom treningsmetoder med aversiver og forekomst av atferdsproblemer, (se referanselisten) er min påstand at hundetrenere som systematisk bruker frykt og smerte i treningen ikke har kompetanse.

I dyrevelferdsloven §6 står det i første avsnitt: «Dyreholder skal sørge for at dyr blir ivaretatt av tilstrekkelig og faglig kompetent personell. Andre skal ha nødvendig kompetanse til den aktiviteten de utfører»

Konklusjonen er derfor at hundetrenere som driver med systematisk bruk av aversiver i sin virksomhet, ikke har nødvendig kompetanse og driver etter mitt skjønn derfor i strid med dyrevelferdsloven §6.

 Referanser:

Deldalle, Stéphanie, Florence Gaunet (2014) Effects of 2 training methods on stress-related behaviors of the dog (Canis familiaris) and on the dogeowner relationship b, * Journal of Veterinary Behavior 9 (2014)

Herron, Magen; Frances S Shofer og Iliana R Reisner (2009) S Survey of the use and outcome of confrontational and non-confrontational training methods in client-owned dogs showing undesired behaviors. Applied Animal Bahaviour Science 2009, 117.

Hiby, Eli, Rooney, NJ og Bradshaw JWS (2004) Dog traning methoda: their use, effectiveness and interaction with behaviour and welfare. Animal welfare 2004, 13

Rooney, Nicola Jane, Sarah Cowan (2011) Training methods and owner–dog interactions: Links with dog behaviour and learning ability. Applied Animal Behaviour Science nr 132 (2011)